Thursday, September 29, 2011

Refleksjoner om Adopsjon


Spørsmålene og Tanker

Jeg ble adoptert, fra et vakkert og fattig land. Jeg fikk nye foreldre; mine biologiske ikke kunne ta vare på meg. Jeg bodde på barnehjem, men fikk et nytt og godt hjem. Ett og et halvt år gammel plantet jeg mine små poter på norsk jord for første gang.

Et spørsmål jeg tror alle adopterte vil lure på er: ”hvorfor gav mine biologiske foreldre meg bort?” Jeg var nesten nyfødt da min biologiske mor overleverte meg til et barnehjem. Sosialarbeidere hadde besøkt henne flere ganger for å tilby henne støtte. Hun nektet. Hun ville at jeg skulle få nye foreldre.

Jeg tror de fleste adopterte håper at ens biologiske foreldres valg om å gi dem fra seg var motivert av kjærlighet; at de ønsket å gi oss en bedre mulighet til å leve et lykkelig liv. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Et valg om å gi bort et barn kan være motivert av kjærlighet, eller det kan være motivert av egoisme.

Adopsjon kan være et resultat av kriminalitet. Det har blitt avdekket en rekke tilfeller, i ulike land, hvor bander har kidnappet barn, oftest fra fattige familier på landsbygdene, og deretter i samarbeid med ansatte på barnehjem og korrupt politi, forfalsket dokumenter for å få det til å se ut som en legal adopsjon, for å tjene penger. Det er grusomt.

Det kan være at mine biologiske foreldre var veldig unge og fattige. De hadde ikke ressurser til å ta vare på meg, og fant ut at det beste for min fremtidige lykke, var at jeg fikk nye foreldre. Det var et hjerteskjærende valg, for de elsket meg fra det øyeblikk jeg ble født, og ønsket å beholde meg. Men det var bare ikke mulig; det beste de kunne gjøre var å gi meg nye foreldre og et nytt hjem, i et land langt, langt borte.

Men det kan hende at min biologiske mor hadde blitt brutalt voldtatt. En traumatisk opplevelse. Hun hatet overgriperen, og ville ikke beholde et barn som også var hans. Men hun ønsket ikke å ta abort, på grunn av sin religiøse overbevisning. Så hun bar meg frem til termin, og gav meg bort. Hun hadde aldri ønsket meg eller elsket meg.

I mitt eget tilfelle vet jeg ikke hva som var motivet for min biologiske mors valg. Jeg håper det var et valg motivert av kjærlighet. Men jeg har ikke noe behov for å konstruere for meg selv en behagelig fantasi. Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke om min biologiske mor lever. Men om hun gjør det; tenker hun på meg? Bryr hun seg om hvordan det går med meg? Hvis jeg oppsøkte henne, fant ut hvor hun bor og banket på inngangsdøren; ville hun ta imot meg med åpne armer? Eller ville hun avvise meg, lukke og låse døren? Tanken på avvisning kan være ubehagelig; det kan stikke i hjertet.

Jeg tror adopterte, generelt sett, er mer redd for og sensitive for tegn på sosial avvisning og brudd på relasjoner, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Og, jeg tror adopterte, generelt sett, har et større behov for omsorg, intimitet og bekreftelse på at de er verdsatt av signifikante andre, enn ikke-adopterte jevnaldrende for øvrig. Men her kan kun fremtidig forskning svare oss på om det er hold i mine spekulasjoner.

16. mai er min adopsjonsdag. Den vekker spørsmålet: ”Hva hadde skjedd om jeg ikke ble adoptert? Og hvor ville jeg ha vært i dag?” Ville jeg blitt et gatebarn? Gjengmedlem? Drept i en narkokrig? Ville jeg levd i dag?

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. Jeg kom til en god familie. Fikk en ny nasjonalitet: norsk. Og, fikk et godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Mange personer risikerer livet for å komme til Norge. Og mange foreldre rundt om i verden ville solgt sin sjel for at deres barn skulle ha like gode oppvekstvilkår som jeg har hatt.


Hva er en ”forelder”?

Det sies at adopterte har to sett av foreldre: ”de biologiske foreldrene” og ”adoptivforeldrene”. Jeg tror mange adopterte har tenkt: ”hvem er mine egentlige foreldre?”

Hvordan svarer vi på det? Hva er egentlig en ”forelder”? Når og under hvilke omstendigheter blir noen en forelder?

Forestill deg at vi i fremtiden har teknologien til å kunne skape mennesker fra grunn. Maskiner og vitenskapsfolk konstruerer eggceller og sædceller i et laboratorium og forener dem i en zygote, som deretter blir injisert inn i en kunstig ”surrogatmor”, som bærer barnet frem til termin. Etter barnet er født blir det ”adoptert” bort til sine foreldre.

Hvis du var et slikt ”designerbarn”, ville du kalt vitenskapsfolkene for dine ”biologiske foreldre”? Det var vitenskapsfolkene som konstruerte deg og gav deg livet. Men trolig ingen ville anse det passende å gi dem merkelappen ”foreldre”.

For meg er en ”forelder” definert som en ”primær omsorgsgiver”. Dette er grunnen til at jeg ikke anser mine såkalte ”biologiske foreldre” som mine foreldre. De har ikke fylt en slik rolle ovenfor meg. De er årsaken til at jeg ble unnfanget. De er mine ”livsgivere”, om de intenderte å få barn eller ikke. Og jeg er takknemlig for at jeg lever; at jeg har muligheten til å oppleve og utforske dette universet; kjenne og elske fantastiske mennesker. Men mine foreldre er mine adoptivforeldre. Det er kun de som har vært stabile omsorgsgivere for meg. De har gitt meg kjærlighet og oppdratt meg.


Psykologisk Forskning

Forskning har vist at adopterte barn ofte klarer seg like bra som ikke-adopterte jevnaldrende. Dette til tross for at adopterte barn generelt har en rekke ekstra risikofaktorer i bagasjen. Adopterte har ofte bodd flere år på et barnehjem hvor de fikk lite omsorg, mangelfull ernæring, og lite stimulering både fysisk og mentalt.

At adopterte barn klarer seg så godt skyldes i stor grad foreldrene. Forskning viser at adoptivforeldre, generelt sett, er veldig gode foreldre. I en fagbok som tar for seg blant annet adopsjon og dens konsekvenser for barns psykologiske utvikling, blir adoptivforeldre karakterisert som ”superforeldre”. Dette har delvis å gjøre med kriteriene for adopsjon, og delvis med valget om å adoptere.

Tidligere ble det antatt at barn alltid har det best hos sine biologiske foreldre. Men det faktum at mange biologiske foreldre skader interessene til sine egne barn viser at genetisk slektskap ikke gjør noen til en god forelder. Forskning på ulike familieformer og hvilke konsekvenser de har for barns psykologiske utvikling viser at biologisk slektskap er irrelevant for barnas velvære.

Barn tar ikke skade av å bli oppdratt av voksne som de ikke deler 50 % av genene med. Det er ikke så nøye om barnet har én forelder eller to. Det er ikke så nøye om foreldrene er homofile eller heterofile. Det er kvaliteten på relasjonen mellom primære omsorgsgivere og barnet som er viktigst. Det er kjærlighetsbåndet som er essensielt.


(Opprinnelig skrevet som et foredrag for Guatemala-klubben. Foredraget ble holdt på Thon Hotell, Skeikampen, 3. september, 2011. Jeg har siden redigert noe på det, men hovedessensen er den samme)

Wednesday, September 28, 2011

The 20 Dollar Auction


Imagine you go to Harvard Business School, and it is the first day of class. Your professor Max Bazerman announces a game: he waves a 20 dollar bill in the air, and offers it up for auction.

There are four rules:
1. Everyone is free to bid
2. Bids are to be made in 1 dollar increments
3. The winner of the auction wins the bill
4. The runner up must honor his/her bid, while receiving nothing in return

Many students sniff out an opportunity to get a 20 dollar bill for a bargain. At the beginning of the auction the pattern is always the same: hands quickly shoot up and the bidding starts out fast and furious, until it reaches the 12-16 dollar range. At that point, it becomes clear to each bidder that he or she isn't the only one with the brilliant idea of winning a 20 dollar bill for cheap. There is a hard swallow, and everyone, except the two highest bidders, drops out of the auction.

Let's say that one bidder has bid 15 dollars, and the other has bid 16 dollars. The 15-bidder must either bid 17 dollars, or suffer a 15 dollar loss. Up to this point the bidders were looking to make quick money; now neither one wants to be the sucker who paid good money for nothing. If they lose, they expect to be ridiculed and embarrassed. So both bidders adopt and commit to the strategy of “playing not to lose”. The action continues. The rest of the class roars with laughter when the bidding goes over 20 dollars.

From a rational perspective, the obvious decision would be for a bidder to accept his loss and back down. But that's easier said than done. The bidders are pulled by their commitment, loss aversion and fear, so they continue to bid. In one case, the bidding stopped at 204 dollars!

Tuesday, September 27, 2011

Omskjæring av Gutter: Etikk og Rettigheter

Omskjæring er et fysisk inngrep hvor man fjerner forhuden til penis. Ca. 25 % av verdens menn er omskåret. Begrunnelsene gitt for omskjæring kan være religiøse og/eller medisinske. Enkelte foreldre fikk sin sønn omskåret fordi de ville at han skulle ”se ut som” faren, eller fordi ”alle andre gjør det.”

Jødedommen og Islam har lang tradisjon med rituell omskjæring, hvor man begrunner inngrepet særlig med henvisning til religiøse skrifter. I tillegg, vil man ofte omskjære sønnen fordi man tror det har medisinsk nytteverdi. Tidligere har det blitt hevdet at omskjæring kunne beskytte mot eller være en behandling for, blant annet, leddgikt, epilepsi, hodepine, alkoholisme, eksem, og masturbasjon. En annen begrunnelse har vært at man skulle svekke mannens seksuelle begjær.

Det har blitt anslått at ca. 2000 guttebarn ble omskåret i Norge i 2011. I 2010 ble 132 omskåret ved offentlige sykehus, mens resten av inngrepene ble utført ved private klinikker eller av tradisjonelle praktikanter. Flere eksperter innen medisin, sexologi, etikk og barns rettigheter har fremmet forslag om forbud mot omskjæring av guttebarn, hvor foreslått aldersgrense varierer fra 15 til 18 år.



Problemstilling

Er omskjæring av guttebarn medisin-etisk forsvarlig? Hvis ikke, kan praksisen likevel forsvares på religiøst/kulturelt grunnlag, eller bør praksisen forbys?



Medisinetikk og Bevisbyrde

Et kirurgisk inngrep har kun medisinsk indikasjon hvis fordelene veier tyngre enn ulempene, og det ikke finnes en alternativ prosedyre som er mer fordelaktig. Barn skal kun utsettes for medisinsk behandling hvis sykdom eller abnormalitet er indikert, eller hvis det kan overbevisende demonstreres at en medisinsk intervensjon er i barnets beste interesse. Siden frisk hud ikke bør fjernes fra et barn, med mindre det er medisinsk indikasjon, ligger bevisbyrden på de som forsvarer omskjæring av guttebarn. På de punkt hvor data/fagfolk strides, skal tvilen veie mot inngrepet.



Fordeler med Omskjæring

Hygiene: Det hevdes ofte at en omskåret penis er lettere å holde ren. Det er ikke noe bevis for at omskjæring fører til optimal penis-hygiene. Omskårede menn må regelmessig vaske penis, hele livet, bl.a. for å unngå infeksjoner. Dessuten, tar det ikke lang tid eller stor kraftanstrengelse å trekke tilbake forhuden for å rengjøre under, og de fleste smågutter har ikke noe problem med å ta vare på sin egen penis.

Hos små barn er forhuden lukket rundt hodet til penis, og kan ikke trekkes tilbake. Man skal ikke forsøke trekke tilbake forhuden med makt, fordi det kan lett oppstå rifter, være smertefullt og kan føre til infeksjoner. Man trenger derfor bare å rengjøre utsiden av penis; det kreves ingen spesiell behandling. Når en gutt kan trekke tilbake forhuden, er en enkel rensing alt som trengs. Man skal ikke vaske hodet med såpe, kun med vann. Vigorøs vasking med sterk såpe kan skade naturlige substanser som gir beskyttelse mot infeksjon.


Fimose: Omskjæring vil forhindre fimose, en tilstand som kan føre til infeksjoner, nedsatt seksuell nytelse og smertefull ereksjon. Men kan ha for trang forhud hele livet uten plager, og om det skulle oppstå problemer, kan det enkelt behandles, deriblant med steroidkrem eller operasjon der det foretas et snitt. Sjelden er fjerning av forhuden nødvendig.


Balanitt: Omskjæring vil forhindre at man får infeksjon under forhuden, som skaper smerte. Men dette er en ufarlig sykdom og tilstanden er forbigående, selv om den har en tendens til å komme tilbake. Balanitt er, blant annet, forårsaket av dårlig underlivshygiene. Sykdommen vil som regel behandles tilfredsstillende med medisiner, men hvis det ikke hjelper kan en liten operasjon være nødvendig.


Urinveisinfeksjon (UVI): Noen studier viser at omskjæring kan gi en liten beskyttelse mot UVI, mens andre studier viser enten ingen beskyttelse eller økt risiko, spesielt hvis inngrepet utføres av ukvalifiserte personer. UVI hos småbarn kan, bl.a., forårsakes av at forhuden trekkes tilbake for tidlig eller anormalitet i urinveien. Brystamming gir noe beskyttelse mot UVI de første 6 månedene av livet. UVI er vanligvis ufarlig, og kan enkelt behandles.


Peniskreft: Forekommer i mindre enn 1 av 100,000 menn i USA i løpet av deres livstid, hvorav de fleste vil være over 60 år når de får diagnosen (ca 7 % yngre enn 30 år). I 2014 ble ca. 1,640 nye tilfeller diagnostisert, og ca. 320 døde av sykdommen.

Flere studier har funnet at peniskreft nesten aldri forekommer hos menn som ble omskåret som spedbarn, og at desto lengre man utsetter omskjæring, desto mindre blir beskyttelseseffekten. Rutinemessig omskjæring av spedbarn vil derfor redde livet til nesten alle fra peniskreft, og redde flere liv enn hvis man satte en aldersgrense til 15 år eller høyere. Det skal nevnes at disse studiene har fått betydelig negativ kritikk, og hvor stor beskyttelseseffekt omskjæring har i forhold til peniskreft er kontroversielt.

Men la oss for argumentasjonens skyld anta at omskjæring reduserer nesten all risiko. Det er anslått at nesten 3,000 omskjæringer må til for å forhindre kun 1 tilfelle av peniskreft - som blir ca. 4,9 millioner inngrep for å forebygge 1640 tilfeller pr år. Det er estimert at ca 1 av 20,000 guttebarn dør som følge av omskjæring i USA pr år. Da vil ca. 246 dø som følge av av de 4.8 millioner inngrepene. Altså, risikoen for dødsfall av omskjæring, er nesten like stor som, risikoen for dødsfall av peniskreft.

Når det i tillegg veier inn at peniskreft er knyttet til risikofaktorer som f.eks. røyking, HVP, og flere seksualpartnere, blir omskjæring, i beste fall, et veldig svakt argument. Det er større risiko for at kvinner dør som følge av kreft i kjønnsleppene, men fjerning av friske kjønnslepper anses ikke som et godt eller vektig argument for omskjæring av jentebarn.


Utholdenhet: Ett argument fremmet i forsvar av omskjæring, er at menn ”holder ut” lengre når de har sex, på grunn av at penis er mindre sensitiv. Dette argumentet motstrider den ofte gjentatte påstanden at omskjæring ikke reduserer sensitiviteten til penis. Argumentet er irrelevant, siden vi her vurderer etikken av omskjæring av barn som ikke er seksuelt aktive.


Seksuelt overførbare sykdommer: Det har blitt hevdet at omskjæring gir noe beskyttelse mot, blant annet, syfilis, herpes og HIV. Men antatt beskyttelseseffekt mot seksuelt overførbare sykdommer er uansett irrelevant før gutter når den alder hvor de har sin seksuelle debut.

Det må imidlertid påpekes at påstanden om 60% beskyttelseseffekt mot HIV er feilaktig: I de tre Afrikanske studiene det ofte henvises til ble det påvist 49% relativ reduksjon (altså, prosentvis færre HIV-infeksjoner i intervensjons-gruppen sammenlignet med kontrollgruppen); noe som utgjorde ca. 1.3 % absolutt reduksjon (altså, når vi tar med alle deltakerne i begge gruppene). WHOs anbefaling om omskjæring som tiltak i kampen mot HIV omfatter kun voksne menn, som har gitt sitt eget frie samtykke, i afrikanske land med høyt forekomst av HIV-infeksjoner - altså, ikke barn uten samtykkekompetanse, i Norge, hvor forekomsten av HIV er lav. WHOs anbefaling er derfor irrelevant.

Over 16 observasjonstudier har ikke funnet at omskjæring gir noen betydelig beskyttelseseffekt. USA har høy rate av omskjæring og høy rate av seksuelt overførbare sykdommer; for de nordiske landene er statistikken motsatt. Også omskårede menn bør bruke kondom og få seksualundervisning.



Ulemper med Omskjæring

Seksuell nytelse: Ved omskjæring fjerner man opp mot 50 % av all penishud, og penis blir mindre i både omkrets og lengde (i snitt 8 millimeter). Forhuden har en høy konsentrasjon av erogene reseptorer og nerveendinger som er svært følsomme. Ved omskjæring fjernes fem av de mest sensitive områdene på penis.

Forhuden har flere funksjoner: den beskytter penishodet mot friksjon, skader og infeksjon; bevarer penishodets sensitivitet ved å holde det fuktig og mykt, samt ved å hindre at det hele tiden gnir mot undertøyet. Når man har sex, sørger penishodet for lubrikasjon, ved å lagre, utskille og distribuere smegma og pre-ejakulatorisk veske. Den minimerer friksjon når penis går inn og ut av vagina. Og den øker seksuell nytelse ved å gli opp og ned skaftet, samt ved å stimulere penishodet ved vekselvis å dekke og eksponere det.

Menn omskjært som voksen rapporterer ofte et betydelig tap av sensitivitet, noe som svekker seksuell tilfredsstillelse. Flere tusen amerikanske menn forsøker ikke-kirurgiske metoder for å restaurere forhuden, og enkelte betaler for kirurgisk rekonstruksjon. Ingen av disse metodene vil gi dem tilbake alle funksjonene til forhuden, men det rapporteres om økt seksuell tilfredsstillelse både av mannen og hans seksuelle partner.

Menn som har hatt seksuell erfaring med både intakt og omskåret penis, foretrekker som regel alltid den intakte penis. I en studie sa 85 % av kvinner som har hatt seksuell erfaring med både omskjærte og intakte peniser at de foretrakk en intakt penis. Kvinnene rapporterte også at vaginal sex med omskjært penis førte til mer ubehag og færre orgasmer, enn når de hadde sex med en intakt penis.

Konsekvensen av omskjæring kan bli redusert seksuell tilfredsstillelse (også for seksuelle partnere), forsinket orgasme (og færre orgasmer for seksuelle partnere), og for lite penishud for en komfortabel ereksjon (man kan få smerter og/eller begynne blø). I tillegg er det påvist økt sannsynlighet for ereksjonsdysfunksjon, og omskårede menn bruker i større grad Viagra.


Respons til Inngrepet: Nyfødte barn oppfatter smerte mer intenst enn eldre barn og voksne. De kan tilføres alvorlige traumer ved smerte. Omskjæring er ekstremt smertefullt. Når omskjæring har blitt sammenlignet med andre neonatale medisinske prosedyrer, har man funnet at det er den mest smertefulle, og prosedyren varer fra 5 til 45 minutt. Selv den beste smertestillende prosedyre eliminerer ikke all smerte, og effekten av smertestillende avtar før den postoperative smerten avtar helt. Operasjonssåret på penis vil være smertefullt i én til to uker etter inngrepet.

Enkelte barn gråter så kraftig at de ikke klarer puste, og blir blå i ansiktet på grunn av oksygenmangel. Uten smertelindring vil mange barn gå i sjokk eller besvime, og inngrepet vil være traumatisk. Etter inngrepet vil mange spedbarn endre søvnmønster, bli mer irritable og vanskeligere å trøste. Kvaliteten av barn-mor interaksjon svekkes i de påfølgende dagene. Enkelte psykologer har hevdet at omskjæring kan ha langvarig traumatisk effekt, ved endring i atferd og smerterespons i flere måneder etter inngrepet.


Komplikasjoner: Raten av operative komplikasjoner på sykehus er anslått til å ligge mellom 0.2 til 0.6 % i USA, hvor mesteparten er mindre alvorlige. Men dette gjelder kun komplikasjoner oppdaget før utskrivning fra sykehus. Raten av komplikasjoner senere er ukjent, men antatt å være betydelig. En dansk studie anslår 5% komplikasjoner. Oslo Universitetssykehus alene behandler 10 komplikasjoner hvert år.

En komplikasjon som kan oppstå er blødning, men det er sjelden man trenger blodoverføring, og i det har blitt hevdet at i de fleste tilfeller hvor dette medfører død, har barnet hatt blødersykdom. Faktisk, en jødisk lov sier at hvis to sønner av den samme mor blør til døde som følge av omskjæring, er alle fremtidige sønner av moren fritatt fra ritualet.

Det kan oppstå infeksjoner, hvorav de fleste er milde og kan enkelt behandles, men en sjelden gang kan de føre til, blant annet, koldbrann, hjernehinnebetennelse, og blodforgiftning. Av og til blir for mye eller for lite forhud fjernet slik at man må inn til ny operasjon. En sjelden gang forsvinner penis ”innover” og må ”hentes ut”. En annen sjelden komplikasjon er når penishodet amputeres på grunn av feiltak i prosedyren. Det er også dokumenterte tilfeller av at hele penis går tapt, og gutten har blitt kirurgisk operert til å bli jente. Forekomsten av alvorlige komplikasjoner er høyere hvis inngrepet ikke utføres av kvalifisert personell.


Død: Omskjæring kan indirekte forårsake død ved blodtap, reaksjon på smertestillende, infarkt, infeksjon, blokkering av urinveien, osv. En studie estimerte at ca 1 av 10,000 barn dør av omskjæring i USA hvert år. Raten av dødsfall er høyere hvis inngrepet ikke utføres av kvalifisert personell.


Medisinsk Indikasjon

Store nasjonale medisinske organisasjoner, i blant annet Norge, Sverige, Danmark, Canada, England, Australia, Tyskland, og Nederland, har konkludert at fordelene ikke overveier ulempene. Det er altså ikke medisinsk indikasjon, og de anbefaler derfor ikke omskjæring. Det norske Rådet for Legeetikk har uttalt at, siden det ikke er medisinsk indikasjon, så er omskjæring medisinetisk uforsvarlig. Den samme konklusjon har en rekke medisineksperter kommet frem til i artikler publisert i anerkjente tidsskrifter.


Informert Samtykke

Motstandere av omskjæring gir ofte som argument for et forbud at små barn ikke kan gi informert samtykke (IS) til inngrepet. Men vi utsetter barn for medisinske prosedyrer selv om de ikke har gitt sitt eget IS til det, for eks. når vi vaksiner dem. Slike medisinske intervensjoner er etisk forsvarlig når det foreligger medisinsk begrunnelse, og det kan antas at enhver fornuftig person, med fri vilje, informert om de relevante fakta og argumenter, ville ha valgt for seg selv å bli vaksinert som barn.

Hvis det ikke er medisinsk begrunnelse, vil et surrogatsamtykke gitt av en representativ for barnet mangle gyldighet. Utførelse av en medisinsk prosedyre uten gyldig samtykke er uetisk. Ikke-terapautisk omskjæring er derfor uetisk, ikke minst fordi barnet må bære konsekvensene av inngrepet. Dette gir grunn til å sette en aldersgrense for ikke-terapautisk omskjæring til minst 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen i Norge.



Foreldreretten

Om du hørte en nyhetssak om et nazistisk forelderpar som tatovere hakekorset på ryggen til sin nyfødte sønn, eller et humanistisk forelderpar som tatoverte ”ateist” på brystet til sin sønn; burde staten godta dette? Nei? I så fall, hvorfor? Har ikke disse foreldrene juridiske rettigheter til å bestemme hva som er best for deres barn? Har ikke disse foreldrene rett til å praktisere sin tro slik de ser det best? Tatovering er ikke irreversibel, og barnet kan jo likevel endre sitt livssyn senere i livet.

De fleste vil nok mene at dette ville være et overgrep mot barna. Det skurrer umiddelbart med vår intuitive moralske sans. Hvorfor? Trolig fordi vi mener at barn, i prinsippet, ikke skal utsettes for en praksis hvis vi kan rimelig anta at de ikke ville ha valgt det for seg selv hadde de kunnet gi sitt informerte samtykke.

Forsvarere av religiøs omskjæring hevder at et forbud vil krenke foreldrenes rett til å bestemme hva som er best for sine barn. Men foreldre har ikke rett til å gjøre hva som helst mot sine barn – skolegang er obligatorisk og fysisk avstraffelse er forbudt. Hvis en praksis er vist å være skadelig for barnets psykiske eller fysiske helse, kan man ikke appellere til foreldrenes juridiske rettigheter.

I en sak fra England var det en mor som hadde utført en skikk som innebar å skjære, med kniv, rifter i kinnene til sine sønner (9 og 14 år). Moren forklarte at dette var en religiøs praksis i hennes afrikanske stamme og en identitetsmarkør. Dommeren ble ikke overbevist av dette forsvaret, men innså at det var en nær sammenligning med rituell omskjæring av gutter, og kommenterte at, denne skikken var mer alvorlig, fordi, hvis kniven glapp, kunne det medføre at barnets øye ble skadet. Vel, når "kniven glipper" under omskjæring kan det gå fryktelig galt.

At alle har en menneskerett til å dyrke sin egen kultur og utøve sin religion, kan ikke forstås slik at staten ikke har anledning til å forby skadelige tradisjoner. Religionsfriheten er ikke absolutt, den har en grense. Den må alltid veies mot andre menneskerettigheter. Friheten gir ikke en lisens til å gjøre hva som helst: du kan ikke forsvare et drap på en utro kone ved steining fordi det står i Bibelen at det er slik man bør slå ned på utroskap. Etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen kan staten begrense religionsfriheten og rett til privatlivet for å beskytte andres helse, rettigheter og friheter.

Foreldre har et privilegium til å ta surrogatbestemmelser på sitt barns vegne, men kan ikke forvalte denne juridiske rettigheten på en måte som krenker barnets menneskerettigheter. Barn er avhengige av voksne til å ta vare på deres interesser, og er derfor en sårbar gruppe. Det betyr at barnets beste alltid skal være i hovedfokus og deres interesser skal alltid ha forrang.



Argument fra Religion

Jødedommen: Jøder vil kunne henvise til 1. Mosebok, 17:9-14, hvor Gud sier til Abraham at omskjæring er et symbol på pakten mellom alle hans etterkommere og Gud, og at hvert eneste guttebarn skal omskjæres når det er åtte dager gammelt. Imidlertid, har flere jødiske lover blitt tilsidesatt i lys av at man har funnet dem utdaterte, urimelige eller uetiske. Etikk trumfer dogmer, mener mange jøder. Også enkelte av de som mener omskjæring av gutter (uten deres samtykke) er nødvendig for Jødedommens overlevelse, har uttalt at, dersom det ble påvist at omskjæring er skadelig, så ville jødene gå bort fra praksisen. Det er en betydelig andel jøder - riktignok en minoritet - som velger ikke å omskjære sine guttebarn, og av dem tar flere til orde for aldersgrense. For de jødiske foreldre som ikke vil få sin sønn omskåret, finnes det et alternativ, en navneseremoni kalt ”bris shalom.”

Islam: Det står ingenting om omskjæring i Koranen og flere koranvers kan tolkes som at omskjæring ikke bør tillates (e.g., Allah skapte mennesket perfekt, 95:4; og Satan vil forsøke lure muslimer til å forvrenge Guds skaperverk, 4:119). Det er derfor stor konsensus blant muslimske lærde om at den menneskelige kropp ikke skal vansires.

Imidlertid, er det flere fortellinger (flertall: ahadith; entall: hadith) som sier at profeten Muhammed ble født uten forhud (ikke omskjært), og at noen få av de første muslimene omskår seg for å ”ligne på” profeten. Det er en hadith som lister opp hygieniske tiltak som anbefales, deriblant omskjæring (Sahih al-Bukhari, 72: 779), men det også andre hadith som lister opp de samme anbefalninger uten å nevne omskjæring (e.g., Sahih Muslim, 2: 502).

Det er retninger innen Islam som ikke anser omskjæring som obligatorisk, men kun anbefalt. Flere islamske lærde har gått ut mot omskjæring av jenter, og argumentert at, siden det har blitt demonstrert at praksisen er skadelig, så kan den forbys. Det betyr at det finnes teologiske tolkninger og argumenter som kan forenes med et forbud mot omskjæring av barn.



Surrogatvalg

En etisk tommelfingerregel når man skal ta valg på vegne av en annen person er å stille seg det følgende spørsmål: Hva ville personen ha valgt for seg selv? Det betyr at en representativ skal vurdere alle fakta og argumenter objektiv, og se dem i lys av interessene til personen valget tas på vegne av. Nestekjærlighetsbudet – som finnes i en variant i alle store livssyn – lyder som følger: ”Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg.” Hvordan ville vi at våre foreldre skulle forvalte deres privilegium til å ta avgjørelser på vegne av oss når vi var barn?

De foreslåtte medisinske fordelene fremsatt som begrunnelse for omskjæring av guttebarn er enten irrelevante, kan unngås ved bedre metoder, eller hvis de forekommer, kan behandles enkelt. Ulempene inkluderer blant annet at man svekker seksuell nytelse, kan få en rekke seksuelle problemer, og i verste tilfelle blir penishodet amputert eller du dør. Hvor mange menn ville valgt for seg selv å ha blitt omskjært som barn? Det er rimelig å konkludere med et negativt svar. Hva sier dette etikken av at foreldre får sine sønner omskåret? Indikerer ikke dette at det er uetisk av foreldre å ta et valg på vegne av sin sønn som han med all sannsynlighet ikke ville ønsket hvis han kunne si sin mening?



Barns Rettigheter

Den mildeste form for kvinnelig omskjæring er kalt ”prikking” – man prikker i forhuden til klitoris til det blør litt (én dråpe er nok). Ikke noe hud er fjernet, det er ikke noen større eller varig skade, og seksuell funksjon blir ikke forringet. Burde denne formen for kvinnelig omskjæring forbys? ”Ja” – sier FN og WHO, og har intensivert sin globale kampanje for å eliminere alle former for kvinnelig omskjæring.

Siden omskjæring av gutter er mer alvorlig enn de mildeste formene for omskjæring av jenter, burde ikke slik praksis også forbys? Fjerning av forhuden kan er minst like alvorlig som fjerning av klitorishetten på jenter. Når det gjelder jentebarns menneskerettigheter, vil ikke noe kompromiss bli gjort i forhold til denne praksisen. Foreldrene kan forsøke argumentere at det er en religiøs plikt; at praksisen er viktig for jentas identitet; at de har rett til å bestemme hva som er best for jentebarnet; at praksisen er en eldgammel tradisjon; at utenforstående ikke kan dømme deres kultur, osv. – men vi har avfeid alle slike argumenter og ment de ikke er holdbare.

Det eneste man har ansett som relevant i vurdering om kvinnelig omskjæring bør forbys er: de empiriske fakta om hvilke konsekvenser omskjæring kan ha for jenters fysiske og psykiske helse, og om hvorvidt praksisens natur gjør at den krenker noen av barns menneskerettigheter. Så hvorfor gjør vi ikke dette når det gjelder guttene? Lov om forbud mot kjønnslemlestelse gir jenter rettslig vern mot "varige forandringer" eller "skade" av kjønnsorganet. Hvorfor skal ikke gutter ha like mye vern? Er ikke det urimelig forskjellsbehandling? Det kan her reises spørsmål om hvorvidt Norge krenker barns rett til å ikke bli diskriminert (jf. Barnekonvensjonens art. 2).

Barneombudet i Norge, Sverige, Island, Danmark, Finland, Nederland og flere andre land, har tatt til orde for aldersgrense for ikke-terapeutisk omskjæring av guttebarn. Europarådet har uttalt at inngrepet krenker barns rett til fysisk integritet. International NGO Council on Violence against Children (som følger opp FNs rapport om vold mot barn) uttaler at en barnerettslig analyse tilsier at inngrepet er en "grov krenkelse av barns rettigheter". En rekke moralfilosofer og jurister har konkludert det samme.

Barnekonvensjonen gir barn rett til, blant annet, å bli beskyttet mot alle former for fysisk eller psykisk vold (jf. art. 19.1), og Norge er forpliktet til å implementere alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barns helse (jf. art. 24.3). Aldersgrense vil være innfrielse av barnets beste (jf. art. 3.1) og rett til trosfrihet (jf. art. 14). Når omskjæring fører til død, krenkes også retten til overlevelse (jf. art. 6.2).


Kjønnslemlestelse

Norsk lov definerer "kjønnslemlestelse" som ikke-medisinske inngrep i kjønnsorganet som gir varige forandringer eller skader. Fjerning av forhuden gir begge deler, siden inngrepet er irreversibelt og tar vekk en frisk og funksjonell del av kjønnsorganet. Ergo, omskjæring kvalifiserer til definisjonen for "kjønnslemlestelse" som norsk lovgivning gir.

Omskjæring generelt når ikke opp til kriteriene for medisinske inngrep - det er ikke indikasjon, påfører smerte og utsetter barnet for en viss risiko for komplikasjoner - og er derfor medisinetisk uforsvarlig. Siden man fjerner sunn hund, inngrepet er irreversibelt og det skader kjønnsorganet, krenker man barnets rett til helse, kroppslig integritet og beskyttelse fra skadelige tradisjoner. Siden praksisen krenker barns rettigheter, er staten forpliktet til å forby den og iverksette effektive tiltak for å eliminere den. Aldersgrense for ikke-terapautisk omskjæring bør settes til minimum 15 år.



Medikalisering eller Lovforbud?

Et argument fremsatt mot forbud av omskjæring, er påstanden om at de aller fleste religiøse foreldre vil bryte loven, og at det fører til at deres barn vil bli omskåret av ukvalifiserte praktikanter, som medfører økt omfang av alvorlige komplikasjoner. Staten burde derfor "medikalisere" praksisen - regulere den slik at inngrepet utføres på av kvalifisert personell.

Slik medikalisering vil neppe bidra til redusere praksisen, men gi omskjæring statlig godkjenning og et profesjonelt stempel. Det har, til nå, ikke blitt fremlagt noe evidens som tilsier at de fleste foreldre vil bryte norsk lov og risikere straff. At enkelte samfunnsdebattanter og politikere har slik mistillit til jøder og muslimer må sies å være sterkt beklagelig.

Når det tas til ordet for medikalisering, henvises det nesten alltid kun til risiko for medisinske komplikasjoner, og ekskluderer både det sexologiske, psykologiske og menneskerettslige. Det ignoreres ofte at også omskjæring av leger kan føre til alvorlige komplikasjoner, så om målet er å eliminere alle slike komplikasjoner, er det kun lovforbud som er veien å gå. At fjerning av forhuden i seg selv er skade av kjønnsorganet blir sjelden nevnt. Hvis man er opptatt av at gutter ikke skal utsettes for skade, så bør man ønske å få slutt på all praksis av inngrepet, ikke kun de utført av ukvalifiserte personer.

Argumentet til medikalisering har blitt fremmet mot forbud av omskjæring av jentebarn. I visse deler av Afrika har man nå innført "mildere" inngrep på sykehus. Mens i Norge har myndighetene innført lovforbud, laget handlingsplan, spredt informasjon, etc. for å motarbeide praksisen. Det samme kan og burde gjøres når det gjelder omskjæring av gutter.


Konklusjon

Ikke-terapautisk omskjæring av guttebarn er medisinetisk uforsvarlig og krenker barns rettigheter. Norge bør innføre aldersgrense på minimum 15 år.

Wednesday, September 14, 2011

I Do Not Fear Nothingness


I do not fear the darkness of death. Nothingness does not frighten me. I do not want to die; but none of us shall live forever. We are not immortal gods of myths, but fragile human beings. When my brain shut down, what you call mind, or soul, will cease to exist. All my memories will fade away, and only memories of me, stored in the brain-tissue of others, will live on. There is no evidence, no reason, to believe otherwise. Death is just nothingness: no pain, no joy, no experiences of any kind. This has one crucial implication: it means that my life, here and now, is the only chance I got to be happy and to make those I love happy, and to try make this world a better place for everyone.

Signs that a Conspiracy Theory is False


A conspiracy is: a secret plan, by two or more people, to commit an immoral or subversive action, against another person or group, without their knowledge or consent.

The assassination of the Australian archduke Franz Ferdinand was a conspiracy; the assassination of John F. Kennedy was not.

How can we tell the difference between a conspiracy fact and conspiracy fantasy? Here are some of the characteristics of a conspiracy theory that indicate that it is likely untrue:


1. The more complex the conspiracy, and the more elements had to be in place for it to unfold successfully, the less likely it is to be true.

2. The more people involved in the conspiracy, the less likely they all will keep silent or be kept silent.

3. The grander the conspiracy – for example, world domination – the less likely it is to be true. How likely is it that a small group of evil spirited people actually control the whole world behind the curtains?

4. There is claimed to be a connection between events, but no evidence is offered. The chain of events can be equally or better explained by another theory.

5. The agents that are accused of conspiring are elevated to near superhuman power. How likely is it that even the most carefully planned conspiracy will run smoothly; that not one error is made?

6. The more the conspiracy theory assigns portentous and sinister meanings and interpretations to what are most likely innocuous or insignificant events, the less likely it is to be true. Is there really no moral capitalists, bankers or politicians? Are all government agencies or private organizations corrupt?

7. If the proponents of a theory defends it to the point of refusing to consider alternative explanations for the events, rejecting disconfirming evidence and seek only data that seem to support their views, then they are likely wrong and the conspiracy is probably a figment of their imagination.


Reference:
Shermer, M. (2011). The Believing Brain. New York: Times Books.

Tuesday, September 13, 2011

When the Sane is labeled “Insane”


If you worked in a mental hospital, would you be able to tell the difference between a “normal” and an “insane” patient?

In 1973, 8 people entered into 12 mental hospitals. They reported having had a brief auditory hallucination. They stated that the voice were often unclear, but as far as they could tell it said something like “empty”, “hollow” and “thud”. If pressed, they interpreted the meaning of the voice's message as “My life is empty and hollow”.

All eight were admitted, seven of them diagnosed as schizophrenic and one as manic-depressive. But none of them had a history of mental illness! Actually, amongst them were three psychologists and one psychiatrist.

Except for lying about their auditory hallucination, names, and occupation (those who were mental health professionals alleged another occupation in order to avoid any special attention), the psaudopatients told the truth about themselves and their lives. The presence of pseudopatients and the nature of the experiment were not known to the hospital staffs.

After being admitted, the psaudopatients acted normally and said the hallucination had stopped and that they felt fine. Despite the fact that the nurses reported the patients as “friendly” and “cooperative” and said they “exhibited no abnormal indications”, none of the staff got suspicious. They consistently treated all of these normals as insane!

In one admission interview, the psychiatrist asked the pseudopatient (psychologist David Rosenhan, who led the experiment) about his relationship with his parents and wife, and inquired if he ever spanked his children. Rosenhan answered that before adolescence he got on well with his parents, but during his teen years he experienced some tension with them, that he and his wife got along well, but had occasional fights, and that he almost never spanked his kids, the exception being when he spanked his son for running across a busy street and his daughter for getting into a medicine cabinet.

The psychiatrist did not inquire into the context of these episodes! Instead, they were interpreted as reflecting his “enormous ambivalence in interpersonal relationships and a great deal of difficulty in impulse control…” It seemed like the psychiatrist had just decided that Rosenhan was disturbed, and looked into his history to find stories that would support that conclusion.

All eight psaudopatients kept detailed notes of their experiences. In one description, the staff reported that the “patient engages in writing behavior” on a list of signs of pathology. The painter pseudopatient began producing paintings of high quality, and the staff claimed to see in them manifestations of a disturbed mind. One pseudopatient, while pacing up and down the hall, was asked by a nurse, “Nervous, Mr. X?” He replied, “No, bored”. Another pseudopatient overheard a psychiatrist explaining to some interns that the line of patients queued up for lunch 30 minutes early “was characteristic of the oral-acquisitive nature of the syndrome”. Eh…could it not be that they were just bored and hungry?

But there were some who got suspicious. Guess who! Many of the real patients suspected something fishy going on right away. One of them exclaimed: “You're not crazy. You're a journalist or a professor. You're checking up on the hospital.” Who else would be sitting around a mental hospital taking copious notes?

How does the pathology belief system cause professionals to judge sane people insane? Well, given that the person is admitted to a mental hospital, does it not follow that he is in fact psychologically disturbed? And, if so, then his/her behavior must certainly be a manifestation of disturbance? If the diagnostic label is so powerful as to cause professionals to judge sane people insane, could it work in the reverse? Might insane behavior be interpreted as sane?

In a subsequent experiment, Rosenhan contacted a mental institution after they wrote him to claim that they would never fall for his ploy. Rosenhan told them that over the course of the next 3 months he would send in one or more pseudopatients, and to instruct the staff to record which patients they thought were fake.

Once again, the experiment demonstrated the power of belief to interpret the date in light of the diagnostic tool. Out of 193 patients admitted to this hospital, 41 were classified as impostors by at least one staff member, with an additional 42 classified as suspected fakes (combined, that is 43%). Actually, no pseudopatients were sent to that institution!

These experiments demonstrate our beliefs may color how we interpret data, and that we tend to seek the data that confirms what we believe. This is why even professionals may not to spot a person "being sane in insane places". It is often easy to read into paintings what you want to see in them. Most behavior can be the symptom of a variety of psychological states (is he nervous or bored?). So, will you recognize sanity when you see it?


Reference:

Shermer, M. (2011). The Believing Brain. New York: Times Books.

Rosenhan, D. L. (January, 1973). “On being sane in insane places”. Science, 179 (4070): 250-8.